Klinisk farmasi

Trude Giverhaug, 1. amanuensis 
Institutt for Farmasi, Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Tromsø.

I USA defineres gjerne klinisk farmasi som “The responsible provision of drug therapy for the purpose of achieving definite outcomes that improve a patient’s quality of life” (Hepler and Strand, 1990). I denne definisjonen ligger at farmasøyten har medansvar for legemiddelbehandlingen, og at hensikten med behandlingen er å oppnå et definert behandlingsresultat som bedrer pasientens livskvalitet. 

Farmasøytens ansvar knyttet til legemiddelbehandling er definert i norsk lov, og fra og med år 2001 (Lov om helsepersonell m.v) defineres farmasøyter som helsepersonell. Dette er nytt, siden farmasi tradisjonelt har vært et fag med produktorientering; hovedfokus har vært på selve legemidlet. Det greske ordet for legemiddel; pharmacon, har gitt opphav til betegnelsen farmasi, eller læren om legemidlene. Opprinnelsen var bruken av ulike planter, og etter hvert uttrekk og renframstilte farmakologisk aktive substanser, i behandlingen av ulike lidelser. Farmasøytenes domene har i flere århundre vært de kjemiske, fysiske og teknologiske utfordringene knyttet til identifikasjon, syntese og produksjon av legemiddelsubstanser, og ikke minst til formulering av bruksferdige legemidler. Med framveksten av farmasøytisk industri på 1900-tallet er imidlertid nesten all småskalaproduksjon av legemidler etter hvert forsvunnet fra apotekene, og farmasien har i løpet av de siste ti-årene i økende grad fokusert på pasienten og resultatet av legemiddelbehandlingen. Utgangspunktet for denne endringen var blant annet økende kjennskap til legemidlers bivirkninger og feilbruk, og dokumentasjon for at uhensiktsmessig legemiddelbruk fører til ekstra legebesøk og flere eller mer langvarige sykehusinnleggelser. Dreiningen fra produkt- til pasientfokus har skjedd over hele Europa og USA, og har medført til dels store endringer i studieplaner for farmasi mange steder.

Klinisk farmasi er under utvikling og oppbygging både som praksis og som forskningsfelt i Norge. Farmasøyter med 5-årig universitetsutdannelse (cand.pharm, fra 2007 Master i farmasi) har bred legemiddelkunnskap som kan utnyttes i alle ledd og på alle nivåer som aktualiserer legemiddelrelaterte spørsmål: fra valg av terapi, legemiddelform og doseringsregime for den enkelte pasient, til monitorering av effekt og bivirkninger, både mens pasienten befinner seg på sykehuset og etter utskrivning og overføring til primærhelsetjenesten. En del norske farmasøyter arbeider allerede klinisk ved ulike sykehusavdelinger. Aktuelle arbeidsoppgaver for disse kan være å skaffe til veie dokumentasjon (”evidence-based”) og drive produsentuavhengig legemiddelinformasjon overfor annet helsepersonell, bidra til at det i legemiddelregimet tas hensyn til individvariable (barn, eldre, komorbiditet, polyfarmasi), sikre helhetshetstenkning og tverrfaglighet (mellom sykehusavdelinger/spesialiteter, profesjoner), samt bidra til god kommunikasjon og informasjonsflyt mellom sekundær- og primærhelsetjenesten og mellom behandlingsteam og pasient/pårørende. Det fins etter hvert mange studier som dokumenterer nytten av slike tiltak både med hensyn på økonomi (reduserte legemiddelutgifter, færre liggedøgn, færre reinnleggelser) og som gevinst på pasientnivå (mestring av egenbehandling, færre bivirkninger). 

Farmasistudiet ved Universitetet i Tromsø ble opprettet i 1994 og har en tydeligere klinisk profil enn den mer produktrettede farmasiutdanningen ved Universitetet i Oslo. Studiet har blant annet omfattende undervisning i anvendt farmakologi, et emne som har som målsetting å gi en integrert forståelse for terapivalg og evaluering av effekt og bivirkninger av legemidler. Dette søkes oppnådd gjennom grunnleggende kjennskap til anatomi, fysiologi og patofysiologi, samt en dypere forståelse av legemidlers virkemåter (farmakodynamikk) og omsetning i kroppen (farmakokinetikk). Pasientkasus og journaler danner grunnlaget for inngående diskusjoner omkring enkeltindividets legemiddelregime sett i lys av komorbiditet og andre individvariable samt nasjonale og internasjonale terapianbefalinger på området. Klinikkbesøk og pasientintervju inngår også i undervisningen.

Klinisk farmasi som forskningsfelt er under etablering i nært samarbeid med avdelinger ved Universitetssykehuset i Nord-Norge innen terapiområdene onkologi, nyre- og hjertemedisin.